Det er et nytt år, og da går jeg alltid igjennom det samme ritualet: ut i de snøfylte gatene, inn i nærmeste bokhandel og finner papiravdelingen. Jeg er av den gammeldagse typen, jeg sverger til papir. Jeg vil ha ark og bla i, papir å snuse på og penner å skrive ned ting med. Jeg er på jakt etter en dagbok, selvfølgelig, og den skal ikke være hva som helst. Den skal være svart, myk, og av merket Moleskine.

Det slo meg på et møte i redaksjonen til Tekstbehandlingsprogrammet at fem av seks redaksjonsmedlemmer satt med en slik dagbok. De kommer i forskjellige varianter og forskjellige farger. Fortrinnsvis i rød eller svart, med myk perm eller hard. Jeg hadde en liten svart variant en gang da jeg studerte, og fikk spørsmål fra en eldre medstudent om det var en Bibel jeg gikk rundt med. Nei, sa jeg, ikke bibel som i “forkynner av Guds ord”, men kanskje bibel allikevel? For, som med fjällrävsekken eller åttetallsskjerfet, visse ting får enorm apell – av en eller annen mystisk grunn. Så hva betyr det at man har en Moleskine-bok?

“Do you mind if I use my notebook?” I asked
“Go ahead.”
I pulled from my pocket a black, oilcloth-covered notebook, its pages held in place with an elastic band.
“Nice notebook,” he said.
“I used to get them in Paris,” I said. “But now they don’t make them any more.”
“Paris?” he repeated, raising an eyebrow as if he’d never heard anything so pretentious.
Then he winked and went on talking.

Moleskine som varemerke ble lansert i 1997. Det gjorde et italiensk designbyrå ved å legge en -e til navnet “moleskin”, et navn som i utgangspunktet betegner en type tett vevet stoff eller skinnetterligning. Navnet har senere blitt nettopp betegnelsen på notatbøker som brukte denne type cover, altså en skinnlignende, slitesterk overflate.

Vi får høre at kunstnere som Oscar Wilde, Vincent van Gogh, Ernest Hemingway og Pablo Picasso brukte disse notatbøkene. De var særlig populære på 18- og 1900-tallet blandt europeisk avantgarde, ble håndlaget i hovedsak av franske bokbindere og solgt i små bokhandlere i Paris, byen som nettopp var bohem- og kunstnermetropolen framfor noe. Mot midten av 1980-tallet sluttet de å lage dem. Ett tiår etterpå var det at moleskin med liten m ble til Moleskine med stor M, men med kunstnerhistorien i bakhånd. Promoteringen av notatboka har lenge basert seg på at dette er den “samme” boka som de kjente kunstnerne brukte.

Navnet hentet de fra Bruce Chatwins bok The songlines fra 1987, der en notatbok blir omtalt som helt livsnødvendig:

For lunch we had beer and a salami sandwich. The beer made me sleepy, so I slept until four. When I woke, I started rearranging the caravan as a place to work in.
There was a plyboard top which pulled out over the second bunk to make a desk. There was even a swiveling office chair. I put my pencils in a tumbler and my Swiss Army knife beside them. I unpacked some exercise pads and, with the obsessive neatness that goes with the beginning of a project, I made three neat stacks of my ‘Paris’ notebooks. In France, these notebooks are known as carnets moleskines: ‘moleskine’, in this case, being its black oilcloth binding. Each time I went to Paris, I would buy a fresh supply from a papeterie in the Rue de l’Ancienne Comédie.
The pages were squared and the end-papers held in place with an elastic band. I had numbered them in series. I wrote my name and address on the front page, offering a reward to the finder. To lose a passport was the least of one’s worries: to lose a notebook was a catastrophe.

Ja, for noen av oss er det livsnødvendig å ha en notatbok å skrive tanker og kreative krumspring i. Og som bruker av varemerket Moleskine sier det forhåpentligvis at jeg er mobil, selvstendig, kunstnerisk, kulturell og frittenkende. “Den kreative og kontemporære nomaden” sies det på Moleskines nettsider. Koblingen til den franske avantgarden fra 1900-tallet har blitt kritisert flere ganger, blandt annet i the New York Times fra 2004, under tittelen Does a Moleskine notebook tell the truth? Er det slik at alle oss brukere aller helst vil assosieres med Ernest Hemingway og Oscar Wilde? Eller er vi bare suckere for enkel og stilig design?

For de aller beste notatbøkene skal man selvsagt ta turen til Italia, der bokbinderi er en kunst, og der man finner små selvstendige butikker som fører bøker i alle farger og varianter, men som selvsagt koster flesk og litt til. Jeg har en innpakket bok fra Venezia, i burgunderrødt skinn med snor rundt, som jeg ikke tør å bruke. Fordi den er så fiiin, at tankene som jeg fyller den med må være den verdig. Og så fine tanker har jeg ikke tenkt ennå.

Du har helt sikkert lurt på hva som er den riktige uttalelsen av navnet Moleskine? Du er ikke alene. Italienerne uttaler det MÅLLE- SKII -NE. Men offisielt finnes det ingen riktig eller gal uttale, fordi navnet og varemerket slik det er i dag er av udefinert nasjonal opprinnelse, litt fransk, litt italiensk, litt engelsk, litt hele verden. Her får du noen forslag om hvordan det kan uttales:

http://www.moleskine.com/about_us/news/moleskine_pronounciation.php

Det neste nye for de som syns Moleskine etterhvert begynner å bli kjedelig og pretensisøt, eventuelt for vanlig, kan være Rhodia Webnotebook. Visstnok skal papiret de bruker holde på blekket til en fyllepenn, noe ikke Moleskine gjør lenger. De kuleste og mest individuelle ligger jo gjerne foran.

Du hørte det her først.

Og vil du faktisk høre, så trykker du på playknappen under.

Foto: Marie Alming